Lance armstrong eksklusivt intervju: del 1

Lance Armstrong speaks at University of Colorado, Boulder, on March 1, 2016 Video:

armstrong på "high octane doping" Cyclingnews

DB: Hvor bevisst var du av sportens kultur?

LA: Jeg var moderat klar over. Men jeg tror alle var, fra rytterne til pressesalen til fansen. Alle i dag virker bare så sjokkert og bedøvet, men da var presserommet og rytterne nærmere jeg tror. Jeg tror det var slik i andre idretter: det var slik i baseball, i boksing.Disse karene [pressen] visste alt, enten det var en baseballspiller eller en syklist, de skrev bare ikke den. Men media har endret seg. Selvfølgelig har sykling utviklet seg, men media har endret seg drastisk.

DB: Jeg vil definitivt komme til media og fortellingen - selv Cyclingnews hadde en rolle å spille i det - men bare å gå tilbake til spørsmålet om kulturen. Du var opp mot folk som [Miguel] Indurain, [Laurent] Jalabert, [Tony] Rominger og alle disse gutta. Når du kom over, var du ren i de tidlige løpene? Visste du hva som skjedde eller var du allerede involvert i den kulturen som eksisterte?

LA: Nr. Jeg mener som en ung rytter, jeg visste ikke hva andre andre gjorde, men vi var i utgangspunktet ... Jeg mener, jeg vet ikke om [Andy] Hampsten eller [Alvaro] Mejia eller GC-gutta på Motorola, men Vi var mer eller mindre et rent team. Og så igjen, som unge ryttere, ville du være enda et nivå under det.

DB: Du sa mer eller mindre?

LA: [Lapper] Det er det jeg mener, mer eller mindre. Igjen vet jeg ikke hva andre gjorde eller ikke gjorde, og jeg ønsker ikke å komme inn i detaljene, men på et tidspunkt svingte bytte fra lavoktan til høyoktan. Jeg vet ikke hvem som hadde gjort at bytte til høyoktan først. I Motorola hadde vi ikke i 1993. Det er godt dokumentert at vi gjorde den bryteren i 1995, men i årene før var vi lavoktan. [Armstrong definerte senere "lavoktan" som "Cortisone" osv. .] Det fungerte bra i 1993, men det virket ikke i orden i 1994. I vinteren mellom '93 og '94 var det et tektonisk skift.

DB: Det som ikke er dokumentert, er når du først krysset den linjen. Hvis du selv vil kalle det en linje, når det gjelder å være lavoktan. Kan du si når det var?

LA: Det er detaljert ... Det var før 1995, sett det på den måten.

DB: Før du kom til Europa?

LA: Nr. Nei. Jeg mener om du tar en koffeinpille for kriterietall.

DB: Ingenting som testosteron?

LA: Absolutt ikke. Og det var ikke engang i 1995. [Armstrong bekreftet senere, han tok testosteron for første gang i 1996 - ed.] I de påtalte av disse gutta kan du fortelle når det var en bryter. Vi følte at vi ikke hadde noe valg. Selvfølgelig hadde vi et valg, vi kunne ha bailed og gått hjem, men vi følte at det å konkurrere på det nivået vi ikke hadde et valg.

DB: Vunnet du verdensmesterskapet i Oslo for 20 år siden, på [taps glass vann] rent?

LA: Det er detaljene jeg ikke kan komme inn på. Det var fortsatt lavoktan. Du vet, jeg tror de siste par dagene har jeg lest disse historiene om Michael Rasmussen og hans samspill med [Rolf] Sørensen. Det var normen da. Jeg tror han er flink på. Jeg vet ikke hans motivasjon, det spiller ingen rolle, men han er flink på.

DB: Så det er en sakte prosess.

LA: På det tidspunktet som var normen.

DB: Det jeg mener er, var det en sakte prosess i den forstand at du ser disse rytterne i 1994, og de danser vekk fra deg på Flèche Wallone og Liège-Bastogne-Liège.Du er i regnbuens trøye, og du tror "vi må ta opp", men er det en sakte prosess å flytte inn i det aktuelle dopingområdet, eller er det bare et raskt øyeblikkelig trekk?

LA: Vel, vi red i 1994, og vi gikk ikke inn i høyoktan. Vi har bare lidd gjennom året. I 95, av en rekke grunner, bestemte vi oss for å gjøre det neste skrittet.

DB: Var det en ringleader som stod ut og innvarslet det gjennom?

LA: Det er ikke min stil å nevne navn. Det var helt sikkert oss amerikanske gutter, å generalisere den gruppen, som tok den beslutningen sammen. Kanskje det var folk på laget, eldre ryttere som vi visste hadde gjort det, og det var andre - vi måtte få hjelp fra teamlegen - men det er alle som har unngått noen konsekvenser. Helt klart.

DB: Trodde du kunne vinne Touren i de første årene?

LA: Jeg drømte og håpet på det. Jeg var ikke sikker, og jeg var ikke bekymret fordi 21, 22, måtte jeg ikke bekymre meg om det da. Jeg hadde noen år å fokusere på de tingene jeg uttrådte på, som Classics og små scener. Det holdt laget glad, det holdt meg med en god kontrakt, og det var bra med meg.

DB: 1998 Vuelta a España var et gjennombrudd. Hva legger du det til? Jeg leste Wheelmen , men hva legger du det til? Fordi din GC-post før den var rundt midten av 30-tallet, var det ikke en topp fem eller en topp fire ...

LA: Det var et interessant år fordi jeg kom tilbake, da kom jeg ikke tilbake, Og da kom jeg tilbake etter bailing. Det eneste - åpenbart at Vuelta er ikke Tour eller Giro - er at jeg var super lett, mye lettere enn jeg hadde vært i karrieren min. Du kan se det fra bildene, men det forholdet mellom kraft og vekt var bedre, og jeg var utrolig motivert. Vi prøvde fortsatt å skrape av som dette laget. Posttjeneste på det tidspunktet var et lurteam, og vi tok et shitty-team til Vuelta. Vi tok noen heldige pauser også. Shit, den første dagen var det en splitt, den aller første dagen, og 200 gutter delt i to, og jeg var den 99. fyren for å gjøre det. Jeg hang på huden av tennene mine. Ingen hemmeligheter, og hvis du ser på konkurransen, hadde du noen eksplosive klatrere som [José Maria] Jimenez, men du hadde også [Abraham] Olano seier ...

DB: Hvem sa du kunne slippe på din bestemors sykkel ... Men noe må ha endret seg når det gjelder dopingprogrammet du gikk gjennom.

LA: Jeg kommer ikke inn på det. Dette er ikke et intervju med WADA eller en TRC, så jeg kommer ikke inn på det. Hvis det intervjuet kommer, vil jeg gjerne snakke om det, eller jeg vil fortelle historien meg selv. Det ville være dumt av meg å fortelle hver eneste detalj i et onlineintervju. Jeg hadde en følelse av at du ville ha detaljer som det, men jeg gir ikke det.

DB: Kan jeg få ja eller nei?

LA: Nr. Nei. Alle vet allerede. Det er ikke så mye mer å fortelle. Og jeg vil ikke bare snakke om doping. Det er åpenbart et element, men 99 prosent av karrieren handler ikke om doping.Kanskje det er i dag fordi det er tagline som får oppmerksomheten.

DB: Når skjønte du at UCI ikke ga en knull?

LA: Jeg vet ikke om de ikke gjorde noe, eller hvis de bare ikke kunne, ærlig talt, og jeg synes ikke godt om Pat [McQuaid] eller Hein [Verbruggen] i dag, men hva skulle de gjøre? Tenk deg at du er Hein, og igjen forsvarer jeg ikke ham, men ta deg selv til '94 eller kanskje til og med '93 eller før. Han burde ha kjent før, fordi høyoktan eksisterte på slutten av 80-tallet, og ikke bare i sykling, i andre utholdenhetssporter. Du er der, du er leder av styret, du har ingen test, ingen test i det hele tatt - hva skal du gjøre? Og igjen, jeg vet at de er enkle å plukke på, men det er 1995 for eksempel, du er Hein Verbruggen. Hva i helvete skal du gjøre? Håper noen blir fanget ved en grense? Det er ingenting du kan gjøre. Kanskje de ikke ga meg noe, jeg spurte ikke dem, men jeg vet at de ikke kunne gjøre noe. På samme måte som lederen av IAAF ikke kunne gjøre noe, kunne det som FINAs leder ikke gjøre noe. De hadde ikke verktøyene til å gjøre noe før kanskje 10 år senere.

DB: Men tror du ikke at de ikke hadde til og med viljen?

LA: Hvis de hadde de vitenskapelige dataene for å beskytte dem lovlig, så ja, men igjen vet jeg ikke. Til slutt kommer vi til slutt hvor vi er i dag, hvor vi har en test som fungerer for en forbindelse [EPO], og gutta må bestemme om de ønsker å danse rundt det. Jeg vil gjerne tenke at det er mye mindre risiko å ta. Men på den tiden kunne de bare teste for hva de hadde en test for. Jeg tror ikke det er riktig eller ansvarlig, og igjen forsvarer jeg ikke dem fordi jeg ikke bryr meg veldig, men sykling prøvde med litt press for å implementere ting som bare var band-aids i løpet av tiden. Om det bare var 50 prosent regelen, som var hva det var - det var ikke perfekt, men det var et skritt. Men sporten fikk ingen kreditt for det. Det førte til flere ting som off-score, som førte til det biologiske passet og hele tiden, ingen kreditt. Og enhver annen sport som har dopeproblemet, sitter og ler, ler sine esler, får ingen oppmerksomhet, ingen kritikk, ingen eksponering og ikke gjør en jævla ting.

DB: Ok, vel, hva legger du på det?

LA: Velcykling, Touren er større enn noen langrennsløp, selv New York City Marathon. Det er større enn de tingene.

DB: Ok, men det er ikke så stort som VM i fotball eller Super Bowl.

LA: Vel, den største forskjellen mellom sykling, fotball og tennis er spillernes fagforening, en idrettsforening. Vi har ingen stemme, ingen enhet. Det er gutter over alt. De sportsgrenene, de store ligasportene, lar de ikke skje, og eierne ville ikke tillate det å skje. Mens vi nettopp har bodd i det vilde vesten. Rytterne har ingen rettigheter, ASO fortsetter å tjene millioner, lagene eier ikke noe. Det eneste et lag eier er den nåværende kontrakten, og når det er opp, er du jævla ferdig.Du kan ha et par busser og en lastebil. Det er ingen egenkapital og verdi. Det er en jævla forretningsmodell.

Hold deg oppdatert på Cyclingnews for del 2 av dette intervjuet.